Reisen/The journey©Thera Mjaaland 1996/BONO 2025
Når jeg kommer tilbake til den lille markedsbyen Endabaguna i Nord-Etiopia etter 2 år, er det som om jeg ikke har vært borte i det hele tatt. Zafo kommer ut på trappa til det nye huset sitt og hilser på tradisjonelt vis med bøyet hode, et kyss på hvert kinn og så et kyss til på det første igjen, og jeg kjenner at hun er rørt hun også.
Huset til Zafo har fått elektrisk lys siden sist, mellom klokka 7 og klokka 11 om kvelden. Det har alle husene som står langs hovedgata. Fra de andre husene er det fortsatt parafin-lampene og stearinlysene som lyser opp nattemørket. En liten falskhet i kassettspilleren og gradvis svakere lys rundt klokka 11 varsler om at tiden er ute for landsbyens generator den kvelden; og hvor er stearinlysene? Raske føtter løper for å finne fyrstikkene som ikke ligger der de skulle ligge, og musikken skiftes over på batteri for de som holder ut enda lenger utover natta på baren til Zafo.
En liten 5-årig pikehånd finner veien ned under kjolen min, for å føle om denne hvite kvinnens bryst kjennes annerledes enn hennes mors.
"Du må ikke gråte", sier de. "Det er bare for barn og begravelser."
Jeg hadde glemt den lille sangen i språket på slutten av en setning, når noe må gjentas fordi jeg ikke har forstått, eller for å understreke et poeng. Jeg hadde også glemt hvor intense de etiopiske ungene kunne være, når de ser snurten av et hvitt ansikt og følger etter i horder til skrål og latter.
"Det er viktig å gå på skole", sier Amaniel i 7. klasse, "for da kan jeg bli rik".
|