KrigenAv Thera Mjaaland, 1999
– Hun vet ingen ting, hørte Zafo at lokaladminstrasjonen konkluderte etter å ha gransket fotografiene mine inngående. Det var sommeren 1997, da jeg fikk fotograferingsforbud i landsbyen 'min' i Tigray i Etiopia. Det var den sommeren Etiopia, i følge Eritrea, skal ha begynt å flytte grensesteiner i Badme på grensa mellom de to landene. Det er ikke langt fra landsbyen til Badme der det nå er krig. Den sommeren i Vest-Tigray husker jeg en eksplosjon i grønt og gult. De gule blomstene, Marias kors, stod og lyste alle steder. Hver ettermiddag i august og utover i september kom bygene med styrtregn som trommet på bølgeblikktakene. Lyden var så kraftig at ungene ikke klarte å overdøve den om de sang og ropte aldri så høyt. Noen ganger kom det is til Zafos 'kjøleskap' også, kjempehagl, som gjorde bakken helt hvit. Vi satt og varmet oss ved kullovnen i huset hennes. Det var den sommeren Senebesh ble uvenner med arbeidsgiveren sin på hotellet der hun jobbet. Hun hadde nettopp begynt i 1. klasse på skolen. Hun var atten år. Hun dro gråtende til Shiraro som ble rasert i kampene med Eritrea sist sommer. Wendacho kjørte farens gamle Landrover fra Adi Daro mot Shiraro, eller vestover, til landsbyen hvor jeg bodde. Han var for ung til å ha deltatt i forrige krig. Han var bare tretten da den endte. Men han husket bombene. Han gledet seg til den nye jobben han var lovet med å kjøre korn over grensa til Asmara og frukt tilbake til Tigray. Nå er han mest sannsynlig mobilisert for å sloss for etiopiske lederes ære. I januar i år sitter jeg på kontoret til regjeringens talsperson Salome Tadesse i Addis Abeba. Jeg vil reise til landsbyen for å se hvordan det går med Zafo og barna hennes. – Hva har du der å gjøre? spør personen som er ansvarlig for alle regjeringens uttalelser om konflikten og for en propaganda som har spilt på folks glødende nasjonalfølelse. – Jeg vet ikke om landsbyen er evakuert, sier hun. Jeg må snakke med den som er militært ansvarlig for området. Vi har ikke tillatt journalister å reise dit siden august-september i fjor. Hun er siden ikke å treffe, eller jeg får beskjed om å ringe igjen i morgen, eller hun har ikke fått tak i den ansvarlige. På billettkontoret til Ethiopian Airlines i FN-bygningen sier de at det ikke er en krigssone i Tigray. To uker senere blir all sivil flytrafikk nordover stoppet. Jagerfly sveiper over Addis Abeba to og to. På flyplassen i Bahir Dar står bombeflyene klare. Etter enda to uker er krigen et faktum. Igjen. Når jeg kommer tilbake til Norge ligger det er brev fra Zafo. Hun forteller at lokaladministrasjonen har stengt baren og huset hennes. Hun skylder skatt for to år. Pengene må administrasjonen ha nå. Til krigen? Hun har seg selv, fire barn og en mor og forsørge. Nede ved elva ligger en stor naturlig grotte. Der søkte befolkningen tilflukt under sist krig da de etiopiske flyene bombet landsbyen. Siden ble den murt igjen for å holde hyenene vekk. Når CNN meldte at krigen med Eritrea kunne bli den første high-tech krigen i Afrika, ser jeg for meg Frey og Abeba, Aklil, Kahso og alle de andre i den lille landsbyen i høylandet i Etiopia – hvor sårene etter den forrige borgerkrigen var begynt å gro. ©Thera Mjaaland. Publisert i Klassekampen/PERSPEKTIV 8. mars 1999 |