Kilden interview

Stilltiende, men ikke passiv

Av Heidi Elisabeth Sandnes/Kilden

Sosialantropolog Thera Mjaaland vil gjerne utfordre våre bilder fra de katastroferammede områdene i Eritrea og Etiopia. Gjennom en årrekke har hun reist i området som fotograf. Nå har hun også skrevet hovedfagsoppgave i sosialantropologi hvor hun forteller om kvinneliv i Tigray-regionen i Nord-Etiopia.

– Det vi i vesten ser fra disse områder er bilder fra de store katastrofene. Bildene fra sultkatastrofen i 2002 bekreftet således bildene fra tidlige katastrofer, og periodene i mellom blir det ikke rapportert noe fra, sier Mjaaland. Hun er opptatt av hvilke bilder vi i nord har av sør, og vil gjerne bidra til å endre stereotypiene.

Krig og sult
At dette området har vært hardt rammet av sult og krig kommer man likevel ikke forbi, mener Mjaaland. Denne spesifikke historiske situasjonen har bidratt til stor mobilitet i sosiale relasjoner. Selv om den etiopiske høylandsbefolkningen er kjent for sin ubetingete gjestfrihet, er det vanskelig som utenforstående å få innblikk i det sosiale spillet. – Det som presenteres for fremmede er noe annet enn det som faktisk skjer. Man deler ikke sitt innerste med så veldig mange, forteller Mjaaland, som også vil utfordre det endimensjonale bildet vi har av afrikanere som kollektivistiske. Riktignok setter etiopierne det sosiale samværet høyt kulturelt sett. Kollektivet er likeledes avgjørende for individets økonomisk overlevelse slik vi i Norge er avhengig av det kollektive sikkerhetsnettet velferdsstaten gir oss. Men dagliglivet i et lokalsamfunn i Tigray er også preget at sladder og sjalusi med utgangspunkt i konkurranse om knappe ressurser. Med stor mobilitet i sosiale relasjoner blir individet selv ansvarlig for å skape og ikke minst vedlikeholde alliansene innenfor kollektivet. – Men mens vi i Vesten underkommuniserer vår avhengighet av kollektivet, er det i afrikansk sammenheng ofte det individuelle som blir underkommunisert, sier Mjaaland.

– Dette tok det tid å komme inn i, og det er mye jeg ikke ville fått innblikk i dersom jeg ikke hadde posisjonert meg selv som en aktør, mener Mjaaland. At hun året før hadde funnet det som skulle bli hennes etiopiske ektemann, gjorde at hun ble involvert i samfunnet på en helt annen måte enn om hun bare var gjest. I tillegg fungerte hennes fotografrolle som en døråpner. Hun ble ofte bedt med i forskjellige sammenhenger for å ta bilder. Bildene utfyller dessuten dataene fra feltarbeidet på en måte Mjaaland ikke hadde forventet. Hun oppdaget tidlig at folk i Tigray ønsket å ha kontroll over fotograferingen. De forlangte å bli fotografert i henhold til det som for et vestlig blikk ser ut som en foreldet studiokonvensjon: stivt oppstilt med blikket rett i kamera. Men etter hvert så antropologen at den konvensjonelle posisjoneringen også stemte overens med det tilbakeholdne forholdet de hadde til å gi andre innblikk i egne liv. Fotografiene bekreftet dermed viktigheten av å "holde tett".

Mjaaland brukte også folks livshistorier som metodisk innfallsvinkel. Under løfte om anonymitet fikk hun tilgang på fortellinger om livsløp og innblikk i praksis som ikke ville vært tilgjengelige for henne kun gjennom deltakelse innenfor et begrenset tidsrom.

Kjønnsrollene
De ideelle kjønnsnormene er strenge i Tigray. Tradisjonelt skal kvinnene fremheve sin skjønnhet for å være attraktive på giftemarkedet, de skal behage andre, være arbeidsomme og føde (mange) barn, og styre husholdet. De skal ikke være for kravstore. – Ordet "sterk" kan også bety vanskelig, men spesielt når det brukes om kvinner. Brukt om menn er dette en positiv karakteristikk, forteller Mjaaland.

– Men kvinner finner spillerom både innenfor kjønnsnormen og utenfor, i all hovedsak ved å underkommunisere sin aktivitet. Det bærer derfor galt av sted om vi fra et vestlig ståsted, kun forstår dem som undertrykte, mener forskeren. Hun påpeker at kvinnene verken fremstår som, eller snakker om seg selv som undertrykket. Siden kvinner og menn i stor grad lever segregerte liv, har kvinnene høy status og all makt innenfor sine ekspertområder knyttet til barnefødsler og daglig styring av husholdet. Men stor mobilitet i sosiale relasjoner gjør seg også gjeldene innenfor husholdet. Mange kvinner er skilte eneforsørgere eller enker. Noen driver små foretak, andre sin egen jord. For kvinnene selv synes den vanskelige økonomiske situasjonen i regionen generelt og utrygghet for framtida å være det største problemet. – Vi kan ikke bare flytte vår forståelse av kvinnefrigjøring til andre samfunn uten å se tydelig hva kvinnene faktisk gjør allerede i den spesifikke kulturelle, sosiale og religiøse, samt politiske og økonomiske situasjonen de lever i. Det er likeledes viktig å ikke konstruere et kunstig skille mellom oss og dem. Det er forskjeller, men også likheter. Det er også forskjeller og likheter blant kvinner i Tigray. Utdannete kvinner jobber innenfor både privat og statlig sektor. Etter revolusjonen har også et økende antall jenter i Tigray fått tilgang på grunnutdannelse. Men etiopisk økonomi inngir kun begrensete muligheter for kvinner og menn flest til å forandre sine liv, både på et individuelt og ikke minst, et kollektivt plan.

Kvinnelige soldater
Mjaalands interesse for regionen har bakgrunn i kvinnenes viktige stilling under borgerkrigen og det som i Tigray var en folkelig revolusjon 1975-1991. Kvinnene utgjorde 30 prosent av frigjøringshæren, Tigray People’s Liberation Front (TPLF). Kampen foregikk mot militærregimet i Etiopia, men også for å oppnå sosial reform, blant annet omfordeling av jord fra rike føydale landeiere til folket, samt løfte om å forbedre kvinners stilling i samfunnet. Frigjøringsbevegelsen danner grunnstammen i den koalisjonen som i dag sitter med regjeringsmakten i Etiopia. – Annen forskning på kvinners deltakelse i frigjøringshærer tolker ofte kvinnens deltagelse ut fra et dilemma mellom tradisjon og modernitet. De kvinnelige soldatene bryter med tradisjonen, men når krigen er over er det vanskelig å opprettholde denne ”moderne” posisjonen i dagliglivet, forteller antropologen. Mjaaland har imidlertid også en annen vinkling. – Jeg innså, gjennom et livshistorieperspektiv at soldattiden ikke nødvendigvis var det eneste bruddet med tradisjonen, sier hun, og utdyper: – Arrangerte ekteskap har vært og er vanlig i området, og jentene ble ofte giftet bort tidlig. Men det er slett ikke uvanlig at jenter stikker av fra sitt første ekteskap etter å ha vært gift en kort periode.

Å stikke av fra ekteskapet er en dramatisk handling, siden man er så avhengig av å opprettholde allianser for å klare seg økonomisk. En del jenter får flytte tilbake til familien sin, men dette gjelder ikke alle. På grunn av stor arbeidsløshet, lavt utdannelsesnivå og begrensete yrkesalternativer for kvinner, kan valget tradisjonelt ha stått mellom å bli nonne eller prostituert. – Da frigjøringshæren ønsket kvinnelige soldater velkommen, ble derfor krigen en alternativ arena å flykte til, mener Mjaaland.

Kvinnefrigjøring?
Revolusjonens hovedmål var å frigjøre folket, men innga også løfter om en rettferdigere kvinnepolitikk, noe som var en viktig grunn til at mange kvinner deltok. – Kvinnelige soldater kledde seg på samme måte som de mannlige, og de utførte samme arbeidsoppgaver som menn, inkludert å kjempe ved fronten. Men i dag kler de tidligere kvinnelige soldatene seg etter normen for kvinner, og de snakker ikke om at de har vært soldater, understreker antropologen. Kunnskapen og ferdighetene de ervervet under krigen forblir derfor private, siden kollektivet ikke er villig til å nyttegjøre seg disse kvinnenes erfaring. Dette bidrar derfor til at de normative begrensningene knyttet til det å være kvinne i Tigray ikke blir utfordret på dette området. For menn derimot, er soldattiden en form for symbolsk kapital som bekrefter deres maskulinitet, og mange går fortsatt rundt med geværer.

– Å bli frigjøringssoldat var en individuell avgjørelse – kvinnene dro ut i krigen alene, kanskje sammen med en venninne, eller søsken. Hvis hun hadde barn ble de plassert hos besteforeldre, forteller Mjaaland. I lokalsamfunnene på landsbygda likte man dårlig at kvinnene ble soldater. På grunn av bøndenes motstand gikk rekrutteringen av kvinner derfor etter hvert ned. Frigjøringsbevegelsen sluttet også å lære kvinner tradisjonelle mannsferdigheter som pløying. Den offisielle begrunnelsen var at pløying tilla overarbeidete kvinner enda flere arbeidsoppgaver, og dermed ikke bidro til å forbedre kvinnenes situasjon.

Å lære kvinner å pløye var en viktig symbolhandling under revolusjonen i et område hvor arbeidsoppgavene er klart segregerte etter kjønn. Men kvinner som pløyer møter mye sjikane, og mange har derfor sluttet å gjøre det. – Når arbeid og kjønnsidentitet er så sterkt knyttet sammen blir det vanskelig å krysse grensen, fordi man da samtidig ’bytter kjønn’. Kvinner som gjør mannsarbeid blir klassifisert som menn. Likeledes blir menn som våger seg til å gjøre kvinnearbeid klassifisert som kvinner, forteller Mjaaland. Det blir derfor viktig for både kvinner og menn å beskytte sine ekspertområder fordi det også handler om selvidentitet.

– At pløying ble oppgitt som en kompetanse for kvinner står også som et symbol på tilbakeslaget i forhold til den lovede nye kvinnepolitikken. Man trengte kvinnene for å vinne krigen. Etter krigen har ikke alltid løftene om likestilling blitt fulgt opp like entusiastisk i praksis, selv om kvinners like rettigheter med menn er nedfelt i den etiopiske grunnloven, mener forskeren.

Skilsmisse
Skilsmisse er minst like vanlig i dette området som det er i Norge. – Det er ikke uvanlig at en kvinne har 2-3 partnere i løpet av sitt liv. Ved skilsmisse blir de største barna som regel værende i det husholdet som har best økonomi, mens diebarnet nok alltid følger mor, sier hun. I prinsippet skal kvinnen få med seg medgiften (oftest buskap) ut av ekteskapet. Her ligger samtidig en potensiell mulighet for kvinner til å bryte ut av et utilfredsstillende ekteskap. Om buskapen har vokst skal kvinnen i prinsippet også få utdelt sin halvdel av tilveksten – men om dyra har dødd i mellomtiden, står hun på bar bakke. – At kvinnen har krav på det hun brakte med seg inn i boet er ikke en moderne regel, det er tradisjon, understreker Mjaaland, og fortsetter: – Men hun må som regel gjennom en rettssak, eller iallfall en uformell forhandling med eksmannen og hans familie, for å få det hun har krav på, noe som kan utgjøre en barriere for henne.

Etter krigen tilhører nå all jord staten, men bruksretten tilhører folket. De kvinnene som registrerte seg under revolusjonen fikk bruksrett til jord, og ved skilsmisse beholdes denne retten av den ektefellen som opprinnelig hadde den.

"Jeg tier stille"
Under krigen ble det innført allmøter hvor alle skulle få si sitt, også kvinnene. Denne uttaleretten har de beholdt. –Men i praksis er det nok helst enslige, skilte, enker og eldre kvinner over fruktbar alder som sier noe. Kvinner som lever med en mann underordner seg oftest mannen i denne offentlige sammenhengen, og tier, mener Mjaaland. Hun mener likevel kvinnene fortsetter å kjempe. – De kjemper for sitt eget og barnas liv, de starter små foretak gjort mulig gjennom regionens offentlige kredittprogram, og reiser seg igjen etter nye prøvelser. – En kvinneorganisasjon ble startet under krigen, og denne er fortsatt aktiv til tross for at makthaverne, deres tidligere kampfeller under revolusjonen, har vanskelig for å se behovet for den etter at kampen ble vunnet, forteller hun.

Ane suqh’ ile – jeg tier stille, var en setning Mjaaland ofte ble møtt med. – Dette handler ikke om at kvinnene generelt er tause, men når de handler i strid med normene gjør de ofte dette i stillhet, forteller forskeren. Dette medvirker samtidig til at kvinnene ikke oppnår anerkjennelse for det de faktisk gjør. Mjaaland understreker videre at det er viktig å anerkjenne kvinners aktiviteter både når de handler konformt og når de bryter med normene som strategiske valg ut fra hva kvinnene selv mener det er realistisk å oppnå.

Fortsetter å gå
Mjaaland advarer mot å akseptere stereotypiske oppfatninger av sør som kun fattig og preget av kvinneundertrykking. – Vi må være villige til å se hele mosaikken, sier hun, og uttrykker stor respekt for mennesker som ikke gir opp, men stadig prøver på nytt. – Under sultkatastrofen i 1984-85, hvor cirka en million mennesker døde, gikk store deler av befolkningen i Vest-Tigray til fots i dagevis for å komme seg til Sudan. Folk setter seg ikke bare ned og sulter, men setter alt inn på å overleve, påpeker antropologen. Hun mener at om vi ser på kvinnene i Tigray kun som ofre for krig, sult og et patriarkalsk system, underkjenner vi samtidig deres handlinger, erfaringer og kunnskap. – Men problemet er også at samfunnsstrukturer ikke forandrer seg når kvinnene tier. Kvinners ønsker for fremtiden må også målbæres i de kollektive rom hvor fremtidens politikk bestemmes, avslutter Thera Mjaaland.

Thera Mjaaland er cand.polit. i sosialantropologi, og leverte hovedfagsoppgaven, Ane suqh’ ile. I keep quiet, ved Sosialantropologisk institutt ved Universitetet i Bergen høsten 2004. Hun jobber som frilans fotograf, forsker og skribent.

Mjaalands hovedfagsoppgave, som inneholder en rekke bilder fra Tigray, kan leses i elektronisk format her: https://bora.uib.no/bora-xmlui/handle/1956/1453

Publisert på Kildens hjemmeside 1. april 2005