Fightere 1994

Kvinnelige fightere i Eritrea

Av Thera Mjaaland. Asmara, 1994

Del 1:

– Den samme sosiale strukturen som gjorde at vi var i stand til å vinne krigen mot en enorm overmakt, holder også kvinnene i tømme, sier Elsa Gebreyesus (24), prosjektmedarbeider ved Eritreisk Kvinneunions kontor i Asmara.

Eritreisk Kvinneunion ble stiftet i 1979 innen Eritrean People’s Liberation Front (EPLF) for å mobilisere kvinnene politisk, og for å motivere til å delta i frigjøringskrigen og senere i oppbyggingen av landet etter frigjøringen våren 1991.

I 1992 ble det besluttet å skille lag med EPLF for å kunne stå fritt politisk og ikke være knyttet til et bestemt parti. Eritreisk Kvinneunion er åpen for alle kvinner uansett politisk standpunkt eller religiøs overbevisning. Den er den eneste kvinneorganisasjonen i Eritrea og har 200.000 medlemmer. 50.000 er bosatt i Asmara der hovedkvarteret er. Det er representanter i alle provinsene, og unionen har forgreninger helt ut til landsbyene hvor det dannes små lokale arbeidsgrupper.

Eritrea er et jordbrukssamfunn og største delen av befolkningen på 3,5 mill bor på landsbygda. Familien står sentralt. Det gjør også Gud/Allah og samfunnet. Alle har sin plass og sin oppgave og gir sitt bidrag til fellesskapet. Du er del av en sammenheng som gir trygghet og stabilitet. Folk bryr seg om hverandre og deler mat og husrom om det kniper.

Dine individuelle behov er ikke så viktige i denne sammenhengen, hvis du i det hele tatt kan regne med dem. Det skal stor styrke til å ville noe annet enn det som er forventet av deg, hvis du i det hele tatt tenker på det. Du kan ikke regne med støtte i omgivelsene hvis du bryter for mye med tradisjonen, i verste fall blir du utstøtt.
Kvinnene gifter seg og får barn, og jobber fra daggry til seint på kveld. De har ikke mye rom til å tenke på forandringer. En kvinne som ikke gifter seg, er en byrde for familien. En kvinne som ikke blir omskjært er uren.

– Jeg har spurt de gamle kvinnene om de kan se forskjell på en som er omskjært og en som ikke er det, sier Elsa Gebreyesus. Det er den gamle leksa om at hvis man ikke omskjærer henne, vil hun bli nymfoman og ikke være trofast mot mannen sin. Jeg pleier å si at de prostituerte også er omskjærte. De gamle kvinnene har ingen svar - ingen egne svar. Svaret er tradisjonen. Og tradisjonen sitter dypt.

Men krigen har gitt kvinnekampen et gjennombrudd. Det skal sterke krefter til å rokke ved tradisjoner og innarbeidete tankemønstre i både menn og kvinner. En kvinne har ikke hatt noen rettigheter. Hun har hittil ikke kunnet arve land eller eiendom, og uten sikkerhet har hun ikke kunnet låne penger for å starte på egenhånd.

Både ekteskapsloven, arveloven og retten til skilsmisse er nå i forandring og vil gi rettigheter på linje med menn, i hvert fall på papiret. Og som mann får du ikke lenger automatisk skilsmisse hvis din kvinne ikke føder deg barn.

– Eritreisk Kvinneunion jobber som lobbyister, sier Elsa Gebreyesus. Vi har støtte i EPLF-regjeringen. En viktig oppgave er hele tiden å se til at de forskjellige departementene ikke glemmer å ta med kvinne-perspektivene i sitt arbeid, og at det som blir bestemt, blir gjennomført. Vi er i en fase hvor landet bygges opp praktisk talt fra grunnen av, og det er viktig for oss å være på banen hele tiden.

På prosjektlista til Eritreisk Kvinneunion står alfabetiseringsprogrammet øverst. Det har allerede pågått i 8 år. Det er 80% analfabetisme i Eritrea. 90% av kvinnene kan ikke lese og skrive. – Vi jobber med å gi kvinnene på landsbygda grunnopplæring i å lese og skrive. Og vi jobber med å gi demobiliserte fighterkvinner videre utdannelse, noe de ofret for å kjempe for frihet. Det gis også spesiell yrkesutdannelse i søm og maskinskrivning, og unionen prøver å oppmuntre kvinner til å starte sine egne foretak, for å jobbe mot økonomisk uavhengighet. Vi er også involvert i å skaffe kornmøller, for å lette kvinnenes arbeidsbyrde på landsbygda, forteller Elsa Gebreyesus.

Det nyeste programmet er barnehager. Under krigen startet EPLF dagsenter for barn som ble født i felten. Disse ble organisert av kvinneunionene. Nå er det viktig med barnehager og dagsenter så kvinnen har mulighet til å delta i skolegang og inntektsgivende arbeid. Det er også viktig at kvinner med liknende interesser får avlastning så de kan komme sammen å løse problemer i fellesskap.

Eritreisk Kvinneunion har også et eget kredittprogram hvor kvinner har mulighet til å låne penger for å komme i gang med nye prosjekter. Målet er først og fremst enslige forsørgere, interne flyktningekvinner og demobiliserte fighterkvinner.

Innen selve organisasjonen jobbes det med personalutdanningprosjekter for å bygge en sterk base for organisasjonen. Vi ønsker å bygge opp et godt nettverk til andre kvinneorganisasjoner, først og fremst i Sør. Ved å styrke vår organisasjon, arrangere utviklingsreiser og konferanser, tror vi på at kvinner vil finne kraft til å kjempe for utvikling, likestilling, rettferdighet og fred, står det i handlingsprogrammet.

Eritreisk Kvinneunion fremstår som en sterk organisasjon. Mange av organisasjonens medlemmer og medarbeidere har vært frigjøringssoldater i EPLF.

De har kjempet før.

Del 2:

– Jeg hadde lært at kvinner var svake. At kvinner ikke kan kjempe eller gjøre motstand. At det ikke var viktig for oss med skolegang. Vi skulle gifte oss og få barn, sier Dehab Suleiman (39) og fighter i EPLF under frigjøringskrigen mot Etiopia.

– Mennene var kanskje ved fronten. Skulle vi sitte hjelpeløse å bare se på at kvinner og barn ble myrdet i landsbyene? Vi hørte om en kvinne som ble så sint da en etiopisk soldat hadde drept mannen hennes at hun rev til seg geværet hans og rettet det mot han. Hun visste ingenting om hvordan hun skulle bruke det, men soldaten flyktet. Eritreerne vet hva undertrykkelse er; som koloni under Italia, som provins i Etiopia under keiser Haille Selassie og seinere Dergen (militærregimet til Mengistu Haille Mariam) - og som kvinner.

– Da jeg vokste opp, hadde vi ingen rettigheter som eritreere i Etiopia, forteller Dehab videre. Vi fikk ikke lære å snakke vårt eget språk, og Etiopia prøvde å tyne alle ressurser ut av Eritrea for å knekke oss. Jeg ble med i ungdomsorganisasjonen i Keren. EPLF hadde styringa over store deler av Eritrea på den tiden. Men Etiopia fikk i mellomtiden militærhjelp fra Sovjet og i 1977/78 besluttet EPLF og trekke seg tilbake og forandre strategi, framfor å bli knust av overmakten».
Da EPLF trakk seg ut av Keren, ble Dehab med. Hun var 18 år.

30% av frigjøringssoldatene (fighterne) var kvinner. Ca 13% av dem kjempet ved fronten. De resterende var stasjonert ved basen som helsepersonell, administratorer, lærere og i husholdningen.

Dehab var barfotlege og administrator.

– Vi opplevde full likestilling i EPLF, sier hun. Vi fikk aldri høre at vi ikke kunne gjøre ting fordi vi var kvinner. Hvis noe var vanskelig, ble vi oppmuntret til å prøve igjen til vi mestret det.

EPLF var etterhvert godt organisert. Det ble holdt en frontlinje, og bak den ble det bygget opp små samfunn, baser, som forsynte fronten med det den trengte. Her ble det produsert medisiner, mat, klær, sko av gamle bildekk, sanitetsbind. Det var verksteder for reparasjon av militærmateriell, skoler og sykehus. Når frontlinjen forandret seg fulgte basen etter.

Etter 1977 ble det lov å gifte seg innen EPLF. Mange fant hverandre i krigen og mange giftet seg. Og kvinnene fødte barn. Var du frontkjemper ble du flyttet tilbake til basen for en tid - opptil 3 år. Etter det kom du tilbake til fronten.

Dehab giftet seg i krigen. Hun har en sønn på 13 år.

Hun snakker lavt.
Det er noe spesielt ved de eritreiske fighter-kvinnene.
Et alvor.
De har kjempet for frihet og vunnet. Men de vet også noe om prisen.
Kanskje er det det som er synlig i ansiktene deres?

– Krigen lærte oss kvinner at det nytter å kjempe, sier Dehab. At kvinner kan kjempe. Krigen ga oss stoltheten tilbake. Vi opplevde å være sterke. Men som kvinne er jeg fortsatt fighter. Vi har fortsatt mye å kjempe for.

©Thera Mjaaland. Publisert i Kvinnejournalen 2, 1994